REALITY-TV
Jeg innrømmer det... Det hender jeg ser på reality-show. Ikke på langt nær alle -
man har jo et liv - men noen få utvalgte har jeg lånt øye og øre til i ny og ne. Jeg satt for eksempel og fulgte finalen på Fagerstrand så tårene sprutet. For et lettrørt menneske som meg, blir det harde tak foran TV-skjermen når favorittparet ditt stikker av med huset til 3 millioner kroner. Og det er klart, når favorittidolet ditt må ta sangstemmen sin og gå før den store finalen, så er det temmelig hjerteskjærende.
Men, som sagt – jeg nøyer meg med å følge med på noen få utvalgte programmer. Jeg har, etter hvert som realityfeberen har grepet om seg, og variantene er blitt både utallige og utenkelige, satt opp visse kriterier for at det skal være severdig:
1. Det skal være vanlige folk med! Overkule ungdommer, megarike amerikanere og billedskjønne modeller, - nei takk.
2. Blir det for spekulativt, så takker jeg også nei. Jeg mener – denne Paradise Hotel-varianten som gikk ut på å motstå fristelser og klare å la være å være utro… Hallo?!
3. Niks innblanding av svensker, hvilket etter hvert har utelukket både diverse ungkarsvarianter og årets utgave av Big Brother.
Nei da, jeg har ikke noe imot svensker, men jeg er ikke ukritisk med på at Alt Blir Så Mye Bedre Hvis Det Er Svensker Med. Nå ble jeg visst sittende og kikke litt på årets Big Brother-finale, uvisst av hvilken grunn (annet enn av TV-en sto på). Jeg fikk iallfall med meg at vi slo svenskene, og det er klart, det kunne vi ikke gjort om det ikke hadde vært svensker med. ”Formildende omstendigheter” kalles det visst på jus-språket.
Men man må jo lure på hva rammen for neste reality-show kan bli.
Kanskje syngende ungkarstiggere (glem ikke at halvparten må være svenske) innesperret i en bunker på en øde øy med Cowboy-Laila som fristerinne?
man har jo et liv - men noen få utvalgte har jeg lånt øye og øre til i ny og ne. Jeg satt for eksempel og fulgte finalen på Fagerstrand så tårene sprutet. For et lettrørt menneske som meg, blir det harde tak foran TV-skjermen når favorittparet ditt stikker av med huset til 3 millioner kroner. Og det er klart, når favorittidolet ditt må ta sangstemmen sin og gå før den store finalen, så er det temmelig hjerteskjærende.
Men, som sagt – jeg nøyer meg med å følge med på noen få utvalgte programmer. Jeg har, etter hvert som realityfeberen har grepet om seg, og variantene er blitt både utallige og utenkelige, satt opp visse kriterier for at det skal være severdig:
1. Det skal være vanlige folk med! Overkule ungdommer, megarike amerikanere og billedskjønne modeller, - nei takk.
2. Blir det for spekulativt, så takker jeg også nei. Jeg mener – denne Paradise Hotel-varianten som gikk ut på å motstå fristelser og klare å la være å være utro… Hallo?!
3. Niks innblanding av svensker, hvilket etter hvert har utelukket både diverse ungkarsvarianter og årets utgave av Big Brother.
Nei da, jeg har ikke noe imot svensker, men jeg er ikke ukritisk med på at Alt Blir Så Mye Bedre Hvis Det Er Svensker Med. Nå ble jeg visst sittende og kikke litt på årets Big Brother-finale, uvisst av hvilken grunn (annet enn av TV-en sto på). Jeg fikk iallfall med meg at vi slo svenskene, og det er klart, det kunne vi ikke gjort om det ikke hadde vært svensker med. ”Formildende omstendigheter” kalles det visst på jus-språket.
Men man må jo lure på hva rammen for neste reality-show kan bli.
Kanskje syngende ungkarstiggere (glem ikke at halvparten må være svenske) innesperret i en bunker på en øde øy med Cowboy-Laila som fristerinne?
posted by Kjerstin | 23.5.05
|
0 comments
