INTENSIV KAFFE

Jeg har akkurat vært pasient ved det stedlige sykehuset, og det slår meg - man ligger sjelden på sykehus lenger, man er bare innlagt. Undertegnede har vært innskrevet siden fredag, men det innebar ingen overnatting, bare en liten dupp under narkosen. Jeg trengte faktisk ikke et rom engang, bare en seng å kjøre litt rundt i.

Jeg tror det er bra. Det er jo trivelig her hjemme, og om man skulle få bruk for fagfolk er de jo bare et par tastetrykk unna. Hyggelige var de også, fagfolkene man traff da man var innom.

Og la det være sagt - bedre kaffe har jeg aldri smakt enn den jeg fikk servert på intensiven etter oppvåkningen! Det kan jo selvfølgelig ha noe med at man ble nektet morgenkaffen i dag på grunn av at man skulle faste, men det er av underordnet betydning.

Til tross for det må jeg innrømme at jeg foretrekker å innta min morgenkaffe hjemme, og da fortrinnsvis før kl 16.00 på ettermiddagen.

DAGENS FREMMEDORD

fritid (av I fri) tid da en har fri ha mye, lite f- / utnytte f-en sin / det er slikt jeg gjør i, på f-en

Telefonen ringer. Så fort det går opp for meg at det faktisk ikke er naboen som spiller den siste CD-en med Kaisers Orchestra (jfr. tidligere artikkel ”Det ringer”), kaster jeg meg over den, og rekker akkurat å svare før min kjære venninne Blabla legger på.
- Hei, skal vi ta en kaffe og skravle litt i ettermiddag? Lenge siden sist! sier Blabla.
- Jeg beklager, svarer jeg. – Men jeg må være hjemme og vaske søpla mi.

Det var jo bare det jeg manglet for å få avskaffet fritiden min 100 %. Jeg er nemlig den heldige innehaver av fem - 5 - katter etter at hankatten Murre gikk hen og tok et spontant kjønnsskifte og en lørdag i mai nedkom med fire artige, små pipende kre … unnskyld! – nøster, og den som tror det ikke er noe jobb med fem katter kan komme hit og være kattevakt ei helg.

(Apropos – er det noen som er klare til å ta imot et nydelig nøste om en ukes tid, dvs. rundt den 6-7. juli, så vennligst ta kontakt med undertegnede).

I tillegg har jeg fått et akutt tilfelle med Tett Avløp på kjøkkenet, noe som medfører en del ekstra trasketurer mellom bad og kjøkken hver gang jeg skal kvitte meg med noen form for væske, inkludert oppvask/skyllevann. Dessuten har jeg et bad på størrelse med et seks-kroners frimerke, følgelig er også vaskemaskinen tilkoblet nevnte avløpsrør.

Jeg er for øvrig sikker på at de fleste moderne husmødre og – fedre overhodet ikke har begrep om sjarmen med å håndvaske tøy.

Vel, det jeg vil frem til er altså at jeg virkelig setter pris på initiativet HRA har tatt for å få oss til å kildesortere. Det var jo bare plastsøppelet jeg hadde igjen i den vanlige restdunken, alt annet blir allerede vasket, skylt, brettet, puttet, stablet og tørket. Og hva skal man vel bruke en eventuell fritid til? Kaffe er ikke sunt, det er noe alle vet. Og skravling blir man ør i hodet av.

- Unnskyld, sa jeg til min kjære venninne Blabla, - men du forstår sikkert at jeg må prioritere. Tross alt blir det jo nye regnfrakker og slikt av kjøttdeigemballasjen, er det noe vi trenger her i landet, så det nettopp det!

Det vil si – om vi hadde hatt tid til å gå ut.

HURRA FOR 17. OKTOBER

Det er helt utrolig, men de 3 meterne med snø som lå ute her i vinter ble faktisk borte i løpet av en halv time. Eller kanskje det tok litt lengre tid, men fort gikk det iallfall. Den ene dagen var det full vinter, den neste var det på med sommertøy og ut i solen! Våren var så kort at ingen helt fikk med seg at den var innom.

Men så kom 17. mai. Og alle vet hva som skjer når det blir 17. mai. Det blir kaldt, det blir grått og det blir vått. Det blir iallfall vanligvis veldig utrygt for vått, og i år slo det til for fullt. Det gikk plastikk-kledte mennesker over alt, og man kunne bare så vidt ane finstasen under. Tapre smil og nystrøkne flagg til tross – det var kaldt.

Men nå har vi endelig forstått hva det kommer av. Det triste høstværet i mai, altså. Så det eneste vi behøver å gjøre, er å flytte 17. mai til høsten, da slikt vær naturlig passer inn. Hva med den 17. oktober, for eksempel? Den dagen kunne vi trenge å lyse opp litt uansett, den gjør jo så lite utav seg.

Vi tar en avstemming. Alle som er enige løfter flagget NÅ!

METER PÅ METER

Det er meldt mer snø! I første omgang ut uka, men jeg blir ikke overrasket om det blir ut året. For makan til snøvinter har vi ikke hatt på mange, mange år. Jeg minnes riktignok noe om skyhøye brøytekanter og snøhytter som kunne romme 10-12 personer (små) i min barndom, men det er så lenge siden at det nesten kan regnes som siste rest av istiden. Men nå har vi jo i lang tid blitt fortalt om global oppvarming (jeg husker ikke sist det var plussgrader, men det kan ha vært en og annen i juli i fjor), våte og regnfulle vintre og like våte og regnfulle somre. Det med somrene stemte foruroligende bra i fjor, men denne vinteren er da helt feil? Det har kommet omtrent 9 meter snø, og nå kan vi vente sånn omtrent 12 meter til (forfatters anslag). Så melder spørsmålene seg:

1. Hvor skal vi gjøre av all snøen? Vi har allerede stablet den i høyde med en middels høyblokk her, vi har ikke plass til mer!
2. Når vil det bli vår? Med disse snømengdene som har kommet, og de som er ventet i tillegg, er det håp om å se bar bakke før 2009?
3. Hvor mye snø må det være før man kan ringe jobben og si at man dessverre er avskåret fra å møte opp?
4. Kan de som mener de vet noe om ting ha misforstått, så det faktisk er en GLOBAL NEDKJØLING vi er utsatt for?

Jeg for min del tror jeg konverterer til bjørn og går i hi. Kan noen sende meg en SMS når vinteren er forbi?

EN LITEN JULEHISTORIE

Tre forsiktige bank på døra, nesten ikke hørbare. Gamle Evensen reiste seg møysommelig, kroppens protester tydet på nært forestående væromslag. Ja ja, så ble det vel kaldere igjen, hva annet kunne man vente. Det var tross alt godt inn i adventstiden.
Utenfor sto tre guttunger i tripp-trapp-høyde, trolig brødre, etter utseendet å dømme.
- Skal du kjøpe lodd? spurte den høyeste, den eldste, han kunne være omtrent 10. Den mellomste holdt fram en bunke med sammenbrettede papirlapper. Den minste – trolig rundt 4-5 år gammel – dro den ene votten kjapt under nesen, ting tydet på at den manøveren hadde han utført flere ganger denne dagen.
- Hvor mye koster det, da? undret Evensen.
- To kroner loddet. Men du får tre for en femmer.
Den eldste kunne tydeligvis litt om salgsteknikk.
- Kan jeg vinne noe fint, da?
Guttene vekslet kjappe blikk.
- Det er en fruktkurv, sa den eldste, det var han som var salgssjef, skjønte Evensen.
– Men vi har den ikke med oss, altså. Du må få den senere, hvis du vinner.
- Vi ha’kke laga’n enda heller, glapp det fra den minste. Han fikk straks irettesettende blikk fra sine to eldre brødre, og kikket beskjemmet ned i bakken.
- Hvem er det til inntekt for, da?
- Hæ?
- Hvem får pengene?
Det spørsmålet kom visst overraskende på dem, for alle tre ble helt stumme, de så fra den ene til den andre før den eldste til slutt stotret fram:
- Det er til noen som trenger dem!
- Er det kanskje til tsunami-ofrene i Thailand, eller orkan-ofrene i Amerika?
- Nei …
- Foreldreløse barn i Afrika, eller kanskje hjemløse her i Norge?
Nei, det var nok ikke det heller. Guttene ble plutselig veldig urolige, den eldste sto og småsparket på en stein som lå ved inngangsdøra, og som fungerte som dørstopper om sommeren. Den mellomste dyttet borti ham og hvisket noe i rivende fart inn i øret hans, Evensen hørte to ord, ”fortelle” og ”sant”.
Den eldste trakk resignert på skuldrene.
- Jo, det er til søstera våres, nærmest hvisket han. – Hun ble født i går, også har vi ikke penger til julegave til henne, for vi visste ikke at hun skulle bli født enda. Mamma sa at hun ikke kom til å bli født før lenge etter julaften, også ble hun det likevel …

Fem minutter senere lukket Evensen døra. I handa hadde han ti papirlapper, møysommelig nummererte fra 1 til 9. Den tiende sto det ”premi” på. De var blitt dyre, loddene, ti kroner stykket hadde han gitt for dem, og han hadde forsikret ungene om at det ikke var så farlig med den ”premin”. Han hadde så mye frukt og slikt, så han kom nok ikke til å få spist opp mer, trodde han. Og det hadde jammen vært ”premi” nok å se ansiktene til guttungene da han ga dem hundrelappen, og se dem hoppe og danse nedover veien etterpå.

Han kikket i speilet i gangen da han gikk forbi, og nikket et fornøyd ”God jul” til seg selv.
Og jammen skimtet han en liten glorie over hodet sitt også, han var iallfall nesten sikker på at det var det det var.

DANNEDE MENNESKER GJØR OGSÅ SLIKT

Jeg regner meg som et dannet og kultivert menneske. Jeg løper ikke rundt og banner og sverter, jeg hilser pent på folk jeg kjenner - av og til også på folk jeg ikke kjenner, når jeg er i det lunet - og jeg oppfører meg stort sett slik at man kan omgås meg uten å skjemmes. Like fullt ... hvis noen spør meg om jeg har vist fingeren i løpet av de siste månedene, så er svaret dessverre - ja.
Men hva skal man gjøre da, når man blir ordentlig sur, og kun har kroppspråk å formidle det med?

Historien går som følger: Jeg skulle krysse en middels trafikkert vei, og som det godt oppdratte mennesket jeg er, ser jeg først til venstre, så til høyre, før jeg går ut i fotgjengerfeltet. Da - fra høyre, i STOR fart, kommer en typisk jeg-er-tøff-kar-bil mot meg. Han gjør overhodet ikke mine til å bremse, noe som gjør at jeg isteden stopper, midt i veien. DA stopper krapylet, og TUTER på meg! Langt, høyt og irritert. Også sveiver han ned ruta og skriker: - Så gå da, for f...
Ja, du skjønner tegninga? Jeg får fart på undersåttene igjen, men kjenner i det samme at jeg blir SKIKKELIG sur, så jeg snur meg mot bilen, og -

Ja, men det var da en forståelig reaksjon fra min side, var det ikke? Det er da måte på hvor dannet man skal være!

FOTBALLFEBER

Søndag for snart to uker siden prøvde en venn som antas å kjenne meg godt, å ringe meg på mobilen. Siden det var en del støy rundt meg hørte jeg ikke telefonen, men jeg sendte en SMS så fort jeg så at jeg hadde et ubesvart anrop:

”Jeg er på fotballkamp!”
Svaret kom prompte:
”Er’u sjuk?!”

Spørsmålet var faktisk nokså betimelig. Jeg har ikke akkurat noen fortid som fotballelsker, selv om en god landskamp nok kunne fenge. Men de siste årene har den kommet snikende, den har tiltatt gradvis i takt med framgangen til gutta våre, og nå nådd nye høyder: Fotballfeberen! Og nå satt jeg altså på jordvollen med sola i ryggen, iført splitter ny T-skjorte med logoen til Fosseberget på, og hadde det innmari moro. Høylydt moro, til og med! Jeg ”Åååååå”-et med når skuddet gikk utenfor, og når ballen satt i nota (fotballterminologi for at det ble mål, eksp.anm.), brølte jeg like uartikulert som gjengen med flagg og skjerf som hadde tatt oppstilling bak laglederbenken. Og vi vant. Ja, vi vant. Fotball er en inkluderende sport!

Til de som måtte ha gått glipp av det: Det var vi som slo ut både Lyn og Rosenborg i cupen dette Herrens år 2005. Glem aldri det. For tøffere tider vil komme, men det skal vi ikke tenke på nå…

Og når dommeren setter i gang kvartfinalekampen mot Ham-Kam i Idrettsparken søndag den 21. august kl. 16.00, da er jeg på plass!

HEIA HBK!